Brexit-fadesen

David Cameron gjorde sin største politiske tabbe da han gikk for folkeavstemning om britenes EU-medlemskap. For det første har resultatet av avstemningen allerede kostet ham jobben. For det annet vil nettoresultatet av alt det som følger, trolig være at det britiske folk mister 10 eller 20 prosent av sin kjøpekraft.

Nigel Farage og Boris Johnson er blitt den norske venstresidens helter etter at det ble nei. Politikere fra Sp til SV og Rødt snakker om at det britiske nei må få som resultat at vi sier opp EØS-avtalen. Det ville være ren galskap. Det ville true verdiskapingen og velferden vår og koste oss titusenvis av arbeidsplasser.

På vegne av Europa

Men hovedgrunnen til at britenes nei er en bedrøvelig nyhet, er ikke økonomisk. Det er på Europas vegne at jeg sliter med «utmeldelsen». Her har vi med et land å gjøre som har en gloriøs fortid. En imperiebygger, en forsvarer av friheten igjennom to fryktelige og ødeleggende verdenskriger, vi snakker om Churchills land, om Margaret Thatchers land, om landet til The Beatles, The Rolling Stones og The Spencer Davis Group.For ikke å snakke om Mini Cooper, Rolls Royce og Aston Martin.

Dette landet gjennomfører i år en folkeavstemning som kaster EU og dermed Europa ut i en dyp krise. Det er utvilsomt mye som er galt med Brussel og EU-byråkratiet, men det er jo akkurat det samme vi hele tiden hører i Norge, utenom Oslo: Alt er Oslo sin feil. Lykkeligvis er det svært få i f eks Bergen som av den type misforstått harme mener at Bergen må melde seg ut av Norge. Ingen steder er Kongeparet mer populært enn nettopp i Vestlandets hovedstad.

Rystelsene i etterkant

Britenes nei ryster Europa. Hva skjer nå? Vil rest-EU konsolidere stillingen eller vil andre land/regioner leke med utmeldelses-tanken? Hva skjer med Skottland? Alex Salmond, tidligere førsteminister, mener at nei-resultatet mer enn noensinne rettferdiggjør at Skottland forsvinner ut av Storbritannia og blir EU-medlem på egenhånd. I Nord-Irland tar sterke røster til orde for å bli en del av Irland.

Europa trenger å opptre samlet. «Det gamle kontinent» må konsolidere stillingen, skaffe frem flere jobber, trygge velferden og forbli en bastion for menneskelighet og kultur i en verden i rask endring. Det handler om å trygge demokratiet og rettsstaten, det handler om frihandel og gjensidig tiltro. For Norge handler det ikke minst om «a level playing field», der små land sikres markedsadgang på lik linje med de mektigste.

Norge eksporterer for ca 150 milliarder kroner til Storbritannia, landet er vårt tredje største eksportmarked. Rundt 80% av eksporten er olje og gass, fra Mongstad og fra Nyhamna i Aukra kommune. Uansett hva som skjer mellom EU og Storbritannia, er det all grunn til å tro at britene vil etterspørre norske produkter i fremtiden også. Men – våre varer og tjenester er blitt 10% dyrere for dem i dagene etter folkeavstemningen. Den gode nyheten er at denne effekten av å stemme nei til fortsatt EU-medlemskap neppe frister veldig mange andre til å dumme seg ut tilsvarende det David Cameron har gjort.

 

 

 

Om fremtidssatsingen vår

Anita Krohn Traaseth er administrerende direktør i Innovasjon Norge. På den siste dagen i mai 2016 holdt hun sin «Innovasjonstale». Budskapet var at norsk næringsliv – for å sikre fremtiden – bør satse innen seks områder:

  • Bioøkonomi
  • Ren energi
  • Havrommet
  • Helse
  • Kreative næringer og reiseliv
  • Smarte byer

Nå er det ikke gitt at statsansatte byråkrater vet best hvor skoen trykker eller hvordan fremtiden blir. Men det er prisverdig av Anita Krohn Traaseth at hun tar utfordringene knyttet til omstilling på alvor.

Det er heller ingen tvil om at det er stor enighet om at Norge bør satse innen områder der vi har klare konkurransefortrinn.Ren energi og havrommet er definitivt slike områder.

Underveis i prosessen med å utforme «Innovasjonstalen» er det kommet mange innspill, fortalte hun: – Vi har fått innspill fra alt fra Stavanger Symfoniorkester til Sametinget, Statkraft – alt som kryper og går av norsk næringsliv, sa Traaseth i går.

Jeg er egentlig mest nysgjerrig på begrepet «kreative næringer». Hva betyr det? Er det nytale for ting som er helt i startgropen og foreløpig ikke kaster noe av seg? Eller er vi kommet dit at Anita Krohn Traaseth ser den rotfestede og imponerende kreativiteten i norsk industri?

Det bør hun, for industrien er vår mest kreative samfunnssektor. Ikke nødvendigvis fordi jeg sier det. Men blant annet fordi Produktivitetskommisjonen mener det.

Denne regjeringsnedsatte kommisjonen kom tidligere i år med noen konklusjoner (flere er i pipeline). Da sa de blant annet at den eneste sektor i Norge som virkelig har tatt den nødvendige omstillingen på alvor, er konkurranseutsatt eksportindustri. Innen alle andre sektorer, henger Norge etter.

Hvorfor er eksportindustrien så innovativ, så dyktig, så omstillingspreget? Fordi den MÅ være det. Du vinner ikke oppdrag, du sikrer ikke beskjeftigelsen, ved å komme på (en god) annenplass i anbudskonkurransen. Det kåres BARE vinnere i industrien.

Derfor automatiseres det. Derfor digitaliseres det. Derfor forskes det. Over en lav sko. Og helt uten at det politiske Norge gir noen som helst form for marsjordre. I selskapene som overlever og blir vinnere internasjonalt, er det konkurransedyktigheten som avgjør.

Konkurransedyktig er du i industrien kun dersom kostnadene begrenses. Teknologi og innovasjon blir virkemidler for å sikre at kostnadene ikke løper løpsk. I samme retning virker ansvarlige lønnsoppgjør. Og et godt samarbeid mellom arbeidslivets parter og det politiske Norge.

Innovasjon Norge er en viktig del av virkemiddelapparatet. Viktigere for mindre og nye virksomheter enn for gigantene i norsk industri. Men fortolket i riktig retning og i tråd med tidsånden, ga Anita Krohn Traaseth i går en god impuls også til industrien.

Det er nemlig kun med industriens hjelp at hennes seks satsingsområder kan bli de verdiskapings»motorene» som hun etterlyser. Den gode nyheten? Industrien er allerede i gang; innenfor bioøkonomi, ren energi, havrommet, helse, kreative næringer og reiseliv og smarte byer.

 

 

 

 

 

 

 

 

Fremtidens industri

Lavere aktivitet i oljeklyngen har ført til økt interesse for utvikling av annen industri. Norge trenger industri, Norge trenger fremtidstro. I 50 år har oljesektoren skaffet oss nesten uforskammet mye penger og ditto aktivitet. Mens vi fortsetter å utvikle olje-Norge – for det er mye igjen der ute – må vi ta skikkelig sats også for annen industriutvikling.

I Norsk Industri tar vi bølgen for alle som vil industrien vel. Det er for eksempel spennende når LO-tillitsvalgte i Møre og Romsdal gjør felles sak med arbeidsgiverne og ber Stortinget fjerne formuesskatten. Det driftige fylke Møre og Romsdal har mange personlige eiere. De betaler formuesskatt. Også i dårlige tider. Også når resultatet for bedriften viser underskudd.

Folk med gode ideer

Når de LO-tillitsvalgte vil ha bort formuesskatten, er det håp. Det er ikke Stein Erik Hagen eller Petter Stordalen de har i tankene. Det er gründerne, entreprenørene, ingeniøren som har en god ide og som derigjennom kanskje kan sysselsette 15-20 andre med tro på fremtiden. Hvis slike mennesker skattes i hjel før et produkt ser dagens lys, er det noe alvorlig galt fatt. Men slik virker formuesskatten.

Så diskuteres skatteparadis opp og ned i mente om dagen. Lett å forstå, gitt avsløringene i Panama Papers. Jeg vil gi honnør til Aftenposten, som har gjort avislesing relevant igjen. Samtidig blir jeg litt i tvil over den voldsomme indignasjonen som skatteparadisene nå blir gjenstand for; Norge er også et «skatteparadis», for redere. De som er i tvil om det, bør lese Finansavisen for 7. april. Innlegget fra skipsreder Herbjørn Hansson fjerner det meste av tvil om dette.

Sinte islendinger

Det er ikke noe galt i at verdens nasjoner konkurrerer om investeringer og formuer. Det som er galt, er når ting skjer «under radaren». Med andre ord når ulovligheter begås og formuer aldri kommer til beskatning. Det tjener ikke verdens mektigste til ære at mange av dem har konti som ikke tåler dagens lys. For å si det på en annen måte, det er ikke veldig vanskelig å forstå at islendinger flest er forbannet om dagen. Det er også forståelig at nordmenns tillit til DNB faller som en stein, i følge VG.

Fremtidens industriutvikling krever et konkurransedyktig norsk skattenivå. Fremtidens industriutvikling avhenger av at forskning raskere lar seg omgjøre til ferdige produkter. Fremtidens industriutvikling krever robotisering, automatisering og digitalisering. Men det er også noe annet som kreves: Gode hoder, kloke hoder, entreprenører som vil noe og engasjerte og dedikerte medarbeidere som trenger en grunn for å stå opp om morgenen.

Fremtidens industri er bransjeoverskridende og klimatilpasset, og tar i bruk det beste som er tilgjengelig av teknologi. Fremtiden materialiserer seg i utslippsfrie smelteverk og rømmingsfrie oppddrettsanlegg og stadig mer bruk av resirkulerbare materialer, f eks aluminium. Fremtiden er her i dag, hvis vi selv vil det slik!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi må skjerpe oss!

Produktivitetskommisjonen la frem sine anbefalinger i dag (11.02.15). Stikkordene er: Mer fleksible arbeidstidsreguleringer, mindre byråkrati, reformer i kommunesektoren og økt digitalisering. Alt for å få opp produktiviteten. Alternativet er langt høyere skatter enn i dag og et Norge uten vekst og evne til omstilling.

Eksempler på det skakkjørte Norge er ikke vanskelig å finne: Det er 8 000 departementalt ansatte i Norge. I direktoratene og andre underliggende etater er 90 000 ansatt. Vi har tilsyn for nesten alt mellom himmel og jord i Norge.

Påbud, forordninger, planverk og retningslinjer endres hele veien, gjennomføringsevnen – som Gjørv-kommisjonen pekte på som et stort problem i Norge – er fortsatt liten. 35 prosent av Norges sysselsatte har en jobb i offentlig sektor. Også under den nåværende Høyre/Frp-regjeringen fortsetter antall byråkrater å øke.

Hvem er det som driver effektivt i Norge? Først og fremst de bedriftene som har høyest eksportverdi. Med andre ord snakker vi om internasjonalt konkurranseutsatte bedrifter.

For en stor del dreier dette seg om medlemsbedriftene i Norsk Industri. Disse bedriftene har ikke tid til å vente på utredninger, når de effektiviserer og rasjonaliserer. Det er markedet internasjonalt som er driveren for dem. Enten er du konkurransedyktig med et produkt som etterspørres, eller så er du det ikke.

«Kreativ destruksjon» kalles dette av Produktivitetskommisjonen. Kort fortalt handler det om å bygge, omstille, tenke nytt, samtidig som utdaterte produksjonsmetoder erstattes av «state of the art»-teknologi. Hele samfunnet må bli som industrien, omstillingsdyktig og fleksibel, med evne til å ta i bruk det nye, samtidig som gammelt tankegods ender på søppelfyllingen.

Norge har for få realister, for få som tar virkelig høy utdanning. Vi har alt for mange uføretrygdede. Vi har dårlige veier og ganske dårlige universiteter. Og kobler man eldrebølgen med lavere oljeinntekter og en offentlig sektor som stadig eser ut, er vi fort over i en situasjon der all økonomisk vekst strupes.

Produktiviteten er raskt fallende i Norge. Fra 1996 til 2005 økte produktiviteten pr ansatt i Fastlands-Norge med 3 prosent årlig. I og for seg bra. Men fra 2006 til 2014 har veksten falt til 0,8 prosent i året. Det er ikke bærekraftig. Og det er det som er bakgrunnen for at ekspertgruppen bak Produktivitetskommisjonen varsler et gjennomsnittlig skattenivå som øker fra dagens 37 prosent til 65 prosent i 2060.

Produktivitetskommisjonen har ikke lagt fingerene imellom. De sier det som det er: Norge må skjerpe seg, vi må skjerpe oss. Vi må jobbe bedre, smartere, mer effektivt. Og ta i bruk alt som finnes av internasjonalt tilgjengelig teknologi. Hvilken sektor gjør det i dag? Industrien. Derfor er svaret: Dersom Norge blir mer som internasjonalt konkurranseutsatt industri, kan fremtiden likevel bli bra. Riktig så bra.

 

 

 

 

Lys fremtid for industrien

DNB mener at norsk industri har en lys fremtid. Det fremkom på storbankens industrikonferanse 14. januar. En viktig årsak til at industrien vil klare seg godt i årene som kommer, er i følge banken at vi både er «egalitære og oppfinnsomme».

Jeg støtter denne oppfatningen. Norske kvinner og menn står ikke med hatten i hånden. Grovt sett er det slik at vi behandler alle likt. Det er grunnleggende norsk at vi ikke kryper for noen. (Unntaket er den merkverdighet at det her til lands ikke går an å si «du» til de kongelige).

Nå er det selvsagt mer enn det egalitære og oppfinnsomme ved oss som trigger bankens oppfatning av industrien. På konferansen ble  disse forutsetningene særlig understreket:

  • Industriens ledere må være tilpasningsdyktige
  • Bedriftene må innovere rundt egen kjernekompetanse
  • Eksportorientert industri må føre an i lønnsoppgjørene
  • Partene i arbeidslivet må samarbeide om omstilling
  • Utdanningssektoren må støtte opp om de norske industriklyngene
  • Skatte- og avgiftsnivået må være akseptabelt
  • Produktiviteten i offentlig sektor må opp
  • Flytende valutakurs
  • Fri internasjonal markedsadgang
  • Stabile rammevilkår

Oljeprisen er lav, men Norge tåler også dette. Kostnadsreduksjonene tas nå skikkelig på alvor innen oljerelatert industri. Dermed vil flere felt kunne bli utbygget, selv om prisen på olje ikke på langt nær er der den var for halvannet år siden.

Teknologi og teknologiutvikling – digitalisering og robotisering – er også til de grader med på å forklare hvorfor industrien klarer seg i høykostlandet Norge. Robotisering gjør at industrien kan ta tilbake produksjon som tidligere har vært outsourcet. Kongsberg Automotive og Kleven er blant de bedriftene som har gjort dette.

I dagens situasjon er også kronekursen en «venn». Kronen har falt 17 prosent mot euro, dollar og pund siden 2012. Svenskekronen er i øyeblikket mer verd enn den norske. Pinlig? Langt der i fra!

Mitt råd: Glem det faktum at London-turen og Harry-handelen koster mer. Gled dere heller over at norske eksportprodukter koster mindre for kjøpere i utlandet. Det trygger norske arbeidsplasser og innebærer at Norge fremtrer som et attraktivt investeringsland. Kinesere kjøpte nettopp drikkevannfabrikken Voss for en milliard kroner.

Når kineserne har tro på Norge, burde ikke da også vi ha det?

 

 

 

 

 

De vanskelige veiene

Ingenting er verre enn å bestemme veitraseer i fjell-landet Norge. I særdeleshet gjelder dette mellom øst og vest, altså mellom landets to store byer, Bergen og Oslo.

– Vi som er opptatt av industri, næringsgrunnlag, kostnader og tiden det tar å få produktene frem til kundene, vet at gode og trygge veiforbindelser er livsviktig.

Uten en vei som duger – sommer som vinter – frister du som leverandør en usikker tilværelse. Det er også en annen side ved dette: Hvis veiene er dårlige, blir arbeidsmarkedene små. I noen tilfeller for små….

Langt unna markedene
For eksportindustrien er det slik: Alt som produseres i Norge, skal som en hovedregel til markeder i andre land. Varene sendes enten sjøveien eller over land.

Eksportindustrien i Sunnhordland satser på E-134 over Haukelifjell. De vil også ha en oppdatert og fergefri «Bergens-diagonal» lagt inn i dette prosjektet. Alle som har kjørt mellom Odda og Bergen, forstår hvorfor de ber om dette.

Samfunnsøkonomisk lønnsom
E-134 kommer. Det kan vi legge til grunn. Også fordi veien er såkalt samfunnsøkonomisk lønnsom.

– Så får vi se hvor lang tid det tar før den omtalte «Bergens-diagonalen» er på plass. Jeg håper det går fort.

Det er imidlertid også andre hensyn å ta. Bergen-Voss er rasfarlig og har i de siste årene ofte vært stengt, både sommer og vinter. Dette er uholdbart. Det har Kjetil Solvik-Olsen skjønt. Så her kommer det en massiv opprusting.

Villrein og langtransport
Hva så med en vintersikker vei over Hardangervidda? Rv7? Ønsket av alle i Hardanger og adskillige i Bergen. Med tunneler ved Dagali sikres villrein og veitransport. Og adskillig næringsutvikling, samt turisme.

Vintersikker og forbedret vei over Hemsedals-fjellet har også sine tilhengere i det offentlige rom. Legg til at jernbanen Oslo-Bergen er forskrekkelig langsom, og du har et scenario som er kostbart, svært kostbart.

Det koster penger
Hva har vi råd til? Spørsmålet kan snus: Har vi råd til IKKE å satse på forsterket samferdsel, løsninger som både er bra for landet og for den stadig viktigere eksportindustrien?

Jeg mener nei. Mange tiår med unnfallenhet må nå etterfølges av en massiv satsing på gode veiforbindelser og modernisert jernbane. Så kan man spørre: Blir det bompenger å betale også i fremtidens Norge? Svaret er ja.

 

 

Grønt overalt, eller?

I dag (09.12.15) kom Grønn Skattekommisjon med sine forslag, samtidig som Klimaforhandlingene i Paris går inn i siste fase. Det blir særdeles spennende å se hva som kommer ut av toppmøtet.

Verdenskart_grønt_ill

Det som er sikkert, er at det er en helt annen «drive» over det møtet som nå pågår i Paris enn det erfarne observatører kunne registrere i København i 2009. «The delegates came and the delegates sat, and they talked and they talked ’till their bums all went flat», sa den kjente komikeren Marcus Brigstocke om København. Nokså udiskutabelt er det at verden ikke trenger et nytt og mislykket klimatoppmøte. Dette vet statslederne. De har et fokus på å jobbe frem noe som ikke bringer hverken klimasaken eller dem selv i vanry.

Hva må så til for å kunne si at man lykkes i Paris?

Jeg mener at noe av det aller viktigste er forpliktende klimakutt i verdens store økonomier. Kina, USA, EU, India.

Større kutt i utviklede land enn i land under utvikling, selvsagt, men ingen av de store forurenserne kan slippe unna. Dernest er det et suksesskriterium til som må oppfylles: Kontrollmekanismene må være så håndfaste at resultatene lar seg kontrollere og etterprøve.

Adm. dir. i Norsk Industri Stein Lier-Hansen.

Adm. dir. i Norsk Industri Stein Lier-Hansen.

Dette er et synspunkt som adm. dir. Stein Lier-Hansen i Norsk Industri har fremholdt i intervjuer i forkant av Klimatoppmøtet. Nå foreligger det et forslag i Paris om at man skal sjekke resultatoppnåelsen hvert femte år. Det høres bra ut.

FLINKEST I KLASSEN
Med fare for å «banne i kirken» vil jeg fremheve ett særlig norsk problem: I Norge har vi en tendens til hele tiden å være «flinkest i klassen». Selvpåført smerte i form av kostbare, symbolforslag kan på papiret se veldig staselig ut, men når eventuelle tiltak ikke har effekt, eller bare har den effekt at f eks norsk eksportindustri utkonkurreres, mens utslipp forflyttes til andre deler av kloden, da blir det helt feil.

Jeg og mine kolleger i Norsk Industri har konsekvent advart mot «karbonlekkasje».

Det er hva som skjer når bedrifter nedlegges i f.eks. Norge, samtidig som etterspørselen globalt øker og produksjonen må opprettholdes, gjerne da i land som ikke har samme forhold til miljø- og klimasaken som vi har.

Det er i dette perspektivet vi må se forslagene fra Grønn Skattekommisjon også. Nye og høyere avgifter og flere forbud er IKKE løsningen. Industrien har vist veien. Fra 1990 til i dag har industribedriftene i Norge redusert sine utslipp med 40 prosent, samtidig som produksjonen er nær doblet. Denne utslippsreduksjonen har funnet sted uten en eneste avgift. Det er frivillige avtaler med tre forskjellige regjeringer som har flyttet virkeligheten fra utslipp til miljøteknologiske fremskritt. Den erfaringen bedriftene har høstet i denne prosessen, tas nå videre i form av investeringsstøtte fra Enova. Bare TiZir i Tyssedal kommer til å kutte utslipp tilsvarende 15 000 personbiler når klimateknologien er installert.

LIKE KONKURRANSEVILKÅR
Norge er en del av verden og Norge må som rikt land levere, men vi trenger ikke føre symbolpolitikk. Vi trenger heller ikke påføre norsk, konkurranseutsatt industri avgifter som ikke rammer tilsvarende industri i andre land. Det vi som en stor eksportnasjon må tilstrebe, er «a level playing field». Like konkurransevilkår for alle. Alt annet blir feil.

Vi må tenke igjennom hva vi skal leve av i fremtiden. Jeg hører ikke til dem som vil demonisere norsk oljeproduksjon. Alle fakta tilsier at den norske produksjonen av olje og gass skjer på en vesentlig mer bærekraftig og miljøvennlig måte enn i konkurrentlandene våre. Det betyr at olje fra Norge har et slags «grønt» stempel. Det er et kjøpsargument for miljøbevisste kunder, akkurat som norsk aluminium produsert ved hjelp av fornybar vannkraft, stiller i en helt annen klasse enn aluminium produsert ved hjelp av kullkraft.

EN DEL AV LØSNINGEN
Vi som jobber i Norsk Industri har alltid sagt at vi ønsker at industrien skal være en del av løsningen, når det gjelder klimautfordringene. Det gjelder fortsatt. Og i denne prosessen må vi ikke glemme at norske utslipp totalt utgjør bare to promille av verdens utslipp.

Vi må bruke og utvikle teknologi som ytterligere reduserer egne utslipp, samtidig som vi gjør det mulig for resten av verden å ta i bruk norsk teknologi. Vi må gå foran, vi gjør det. Elkem og Hydro er f eks begge i gang med teknologiutvikling i verdensklasse. Lykkes Hydro, vil de ha redusert sine utslipp med 80 prosent, og Elkem har nullutslipp som visjon.

Industrien leverer, Norge leverer. Så gjenstår det å se hva Paris leverer.